Paradise lost

“There is something uneasy in the Los Angeles air this afternoon, some unnatural stillness, some tension. What it means is that tonight a Santa Ana will begin to blow, a hot wind from the northeast whining down through the Cajon and San Gorgonio Passes, blowing up sand storms out along Route 66, drying the hills and the nerves to flash point. For a few days now we will see smoke back in the canyons, and hear sirens in the night.”

- Fra “The Santa Anas”, Joan Didion.

Mandag kjørte jeg gjennom solfylte, palmebekledde gater i nabolaget Pacific Palisades i Los Angeles, et navn som siden da har blitt kjent for de fleste, av alle de gale grunnene. Vi gjorde en liten utflukt for å besøke tyske forfatteres eksilhjem, fra Bertol Brecht til Thomas Mann til Lion Feuchtwanger, i et forsøk på å suge til oss bare en liten bit av deres udødelige aura.

Brechts hus ligger helt ved gaten i Santa Monica og ingen busker eller trær er plantet for å skjule de private eierne for innsyn, bortsett fra et gigantisk, men avblomstret granatepletre som dels dekket vinduet til det som så ut som en skrivestue. Eiendommen består av et eldre hvitmalt trehus sammenkoblet med et moderne nybygg i mur, som et bilde på den verden han måtte forlate og den han kom til - og aldri helt klarte å forene.

Thomas Mann sitt tidligere hjem var i kontrast nesten helt gjemt bak vegetasjon, dypt inne i Pacific Palisades, mellom herskapelige hus og hemmelighetsfulle humler, med en høy hekk rundt hele den enorme eiendommen som en mur. En aldrende herre i nabohuset luftet sine to monstrøse Great Danes som glefset mot oss gjennom et nokså lavt smijernsgjerde og var ikke særlig interessert i forstyrrelsen. Så vi satte oss i bilen og kjørte videre retning Malibu gjennom Sunset Boulevard og til Villa Aurora, hjemmet til Lion Feuchtwanger.

Tilfeldigvis fikk vi slippe inn og bli med på en guidet tour gjennom store deler av villaen i spansk stil, hvor ikke ett rom var fritt for bokhyller, kunnskap og historier fra gulv til tak, innimellom vinduer med utsikt nedover hele åssiden og ut til Stillehavet. Terracotta, mosaikk og mørke, dekorerte tretak, skrivestuer, spisestuer og salonger om hverandre. Til og med et helt orgel hadde de fått bygget inn med et eget rom til pipene som var større enn de fleste vanlige stuer. Med andre ord, aura og sjel til tusen. Og sant nok, så følte jeg at jeg bar med meg litt av den sjelen da vi lukket smijernsporten bak oss og kastet et siste blikk over huset og hagen og den himmelske åsen rundt.

Samme dag ble det sendt ut farevarsel for ekstreme brannværforhold de neste dagene, men det var liksom ikke noe som virket å angå oss der vi kjørte gjennom gatene med taket nede, varm dis i ansiktet, gjennom et område så overveldende vakkert at det er umulig ikke å la seg fascinere, uansett hvor mugne følelser en ellers har for denne byen.

Jeg lurer likevel nå på hvorfor ingenting ble gjort da varslene i løpet av mandagen hadde denne ordlyden, om at “A LIFE-THREATENING, DESTRUCTIVE, Widespread Windstorm” var på vei, samtidig som alle visste at byen ikke har blitt velsignet med et skikkelig regnfall siden mars.

Tirsdag sto de samme gatene i brann.

Samme kveld var vinden så sterk at gnistene fra flammene så ut som raketter som ble skutt opp, bare at de i stedet føk bortover i rekordfart (opp mot 90mph, tilsvarende 140 km/t) og gjorde at brannen spredte seg i områder tilsvarende fem fotballbaner i minuttet.

Onsdag var situasjonen uoversiktlig. Folk var i sjokk. Røykskyen lå som et mørkt dekke over hele LA-himmelen samtidig som de mest spektakulære fargene åpenbarte seg under den og skapte et helt apokalyptisk skue. Samtidig kom nyheten om at flere av vannreservoarene i de utsatte områdene hadde gått tom for vann i løpet av natten.

Torsdag luktet det svidd røyk ute da vi våknet og det begynte for alvor å bli tydelig hvor ubeskrivelig omfattende den totale destruksjonen er. Palisades-brannen alene, som jo bare er én av de som har herjet, har ødelagt et område som er større enn hele Manhattan og er fremdeles bare 8% slukket.

Når jeg skriver dette på fredag kveld lokal tid regner det aske og jeg ser himmelen malt i rød i det fjerne bak røykdekket.

I mellomtiden har flere branner både startet og blitt slukket, andre brenner fremdeles. I tillegg har unntakstilstanden satt andre destruktive krefter i sving som ikke viser annet enn menneskets mørke. Det er blitt innført portforbud på nattestid i evakuerte varselsoner for å forsøke å få bukt med plyndringer av hus som står mennesketomme og mens eierne bare kan be for at hjemmene deres ikke blir jevnet med jorden som tusenvis andre, så tømmer tyver de for verdisaker, ja til og med Oscarstatuetter skal være observert stjålet. Flere steder i byen er folk også blitt vitne til mennesker som fyrer opp branner på gata i scener som mer enn noe annet gir følelsen av å være midt i et Gotham City Joker-aktig scenario. Det skal i hovedsak dreie seg om hjemløse og når det kommer til hjemløse er politiet hjelpesløse, eller giddesløse. De blir i stor grad bare ikke engang tatt i betraktning (for ordens skyld dreier det seg om ca 80.000 hjemløse i LA alene). Dette er ikke en by noen vil være når lovløsheten herjer.

LA er en by av ekstremiteter på alle mulige måter. Det er også en by som lever i en konstant katastrofeutsatt virkelighet og som tar et hvert jordskjelv med et skuldertrekk. Likevel føles det annerledes denne gangen og uten å gå inn i politikk virker det å være en gjengs oppfatning at i det minste omfanget av denne katastrofen kunne vært forhindret. For å gjøre kaoset komplett har også myndighetene prestert å sende ut evakueringsvarsel med nødsirene på mobilene til mennesker over hele fylket LA ved en feiltagelse flere ganger de siste 36 timene. Jeg har selv mottatt to stykker, en torsdags formiddag og en kl. 04 midt på natten natt til fredag og har hørt tilfeller av noen som har blitt beordret på flukt syv ganger med falsk alarm. Ulv ulv, er alt jeg kan tenke. Den overdøvende lyden alene er nok til å gi utsatte mennesker hjerteinfarkt i en allerede stressende nødsituasjon og også min kropp responderte med å gå inn i full skjelving før den greide å tenke klart.

Heldigvis har jeg befunnet meg i et trygt område ved havet hele tiden, men samtidig holdt øynene åpne for eventuelle fluktveier. Havet selv har hittil sett ut til å være den tryggeste.

Jeg kan ikke engang fatte hvordan man skal begynne gjenoppbyggingen når flammene endelig dør ut og vet heller ikke riktig hva formålet med denne teksten er. Observasjoner fra sidelinjen til en naturkatastrofe, kanskje. En menneskeskapt naturkatastrofe som beviser en gang og for alle at mennesket aldri kan vinne over naturen.

Hva angår forfatterhjemmene er situasjonen fremdeles uavklart, men alle mennesker ble evakuert og er trygge. Til syvende og sist er de bare noen vakre hus med historie, antar jeg. Men som forfatterne i eksil visste, og vi ser nå, er veggene vi bygger rundt oss ofte skjørere enn vi liker å tro.

Klem fra askeregnet og nyt privilegiet som er kulde og våte.