Novemberbrev

Et litt annerledes 'månedens observasjoner og besettelser'

Kvelden var mørk, men luften fremdeles varm. Jeg satte meg i bilen og tenkte hvorfor romantiserer jeg ikke mitt eget liv mer? Jeg gjorde det før. Er det også noe som bare hørte tyveårene til og som forsvinner når man bikker tredve? Så jeg tok taket ned og luften imot. Å kjøre bil gjennom englenes by er noe helt eget. Det fikk meg til å tenke på filmen Drive fra 2011 som pleide å være min favoritt. De lange kjørescenene gjennom gatene i LA og det drømmende lydsporet (oppå intenst visuelle scener av vold, selvsagt, som jeg selvfølgelig ikke forherliger selv om estetikken er rå). Det var lenge før jeg i det hele tatt drømte om å komme hit. Men jeg satte på musikken i bilen som jeg ikke har hørt på siden. Stemningen sitter, tenker jeg. Men gatene, var det sånn de så ut?

Romantiserer vi fortiden, eller var den faktisk farget i et litt annet lys? Kan det stemme at det legger det seg et varmt, oransje slør over minner?

Nei, fant jeg ut. Fortiden var oransje og nåtiden har mistet sin atmosfæriske varme. Drive, viser det seg, var faktisk en av de aller siste filmene som ble spilt inn i LA før gatelyktenes natriumdamplamper ble skiftet ut med LED-lys og den gyldne gløden forsvant til fordel for et kaldt, klinisk, fullstendig-blottet-for-personlighetslys.

Og et sted der, mellom minnets varme og virkelighetens kjølighet, tok den minst elskede måneden form.

Inger Hagerup skrev et dikt om den:

En av disse navnløse novemberdagene våknet jeg til hele en, to, tre avslag i innboksen min. Ikke den beste motivasjonen å stå opp til og fortsette å trå denne veien, eller kanskje nettopp det?

Heldigvis og overraskende nok har november også bydd på et stort ja. Eller, det vil si, ikke et ja i det hele tatt. Men en bekreftelse på et møte. Da den endelig kom, hadde jeg selv allerede distansert meg selv så mye fra entusiasmen over potensialet at jeg ikke var i stand til å reagere med mer enn et skuldertrekk.

Vedkommende som møtet er med “virker ikke å være avvisende til ideen” han har fått presentert av oss (min kjæreste og meg), som vi brukte en drøy måned på å sette sammen tidligere i høst. Kanskje er det det mest positive svaret en kan håpe på fra en snart 80 år gammel tysker? Har du lest forrige post fra meg (denne) så skjønner du kanskje hvem denne mannen jeg sikter til er. Uansett om det blir med det ene møtet, så tror jeg det blir verdt det bare for å oppleve en dag i hans eventyrland. Jeg gleder meg til å ta dere med, veldig veldig snart.

Det er altså ett av veiskiltene jeg har foran meg. Og det peker i en retning som er verdt å gå en omvei for. De andre veiskiltene november har vist er like navnløse som Hagerups. De står der bare tomme og peker med en pil tilbake og en pil frem. Tilbake til en bekymringsløs periode av drøm og begjær. Og frem mot… ja, mot hva da egentlig?

Det var noe som slo meg da jeg befant meg selv på et postkontor her en dag. En tidlig morgen på et postkontor i annet land finnes ikke disse tankene. Men midt i rushtiden er historien en annen. Da blir matbutikker og postkontor noen av de merkeligste, men mest spesifikke stedene hvor ensomhet og hjemlengsel kan slå inn. Når alle som lever et vanlig liv er på vei hjem fra jobb og på vei hjem. Hjem til familiene sine. Hjem til hjemmelaget mat. Hjem til mamma og pappa. Hjem til datter og sønn. Til mann og valp og søsken og sykkelstativ. Til raken som har ligget i hagen de siste ukene. Fordi det er høst. Kanskje hører hjemlengsel også med til høsten. Kortere dager. Mørkere dager. Mer liv inne. Mer liv hjemme.

Kanskje også fordi et postkontor så tydelig markerer grensen mellom to verdener. Mellom avsender og mottaker.

Men er ikke vi selv både avsender og mottaker i eget liv? Det du sender med livets post i dag, vil du selv være mottakeren av i morgen.

Nostalgien har et dobbeltansikt. Den er som Janus, den romersk mytologiske guden med to ansikter. Et som ser frem i tid og et som blikker bakover. Finnes kun det siste perspektivet blir det bare trist. En sentimentalitet som bare er vond, hvor det nostalgiske spøkelset av fortiden blir hengende som en tyngde av alt som er tapt, ikke som en stemning som binder det beste av to verdener sammen.

Jeg så to av disse stedene i november. Begge to i ørkenen. I Palm Springs for å være konkret. Stedet som historisk har vært en lekegrind for noen av de mest ikoniske karakterene dette landet har frembragt. The Rat Pack med Frank Sinatra i spissen, Cary Grant, Elvis Presley, Marilyn Monroe. De hang alle på Melvyn’s. En bar og restaurant som fremdeles eksisterer, men som representerer det Janusansiktet som kun ser bakover. En pianospiller sitter fortsatt foran flygelet og det serveres fortsatt Dirty Martinis. Men spøkelsene sitter så tungt i veggene at ingen nyheter får ta plass. Det tviholdes så hardt på historien at å sitte ved baren føles litt som å sitte på første rad mens Titanic treffer isfjellet og flygelet fortsetter å spille.

Det andre stedet er en fransk restaurant i samme stil. Med smijernsstoler og hvite duker i en hage anlagt rundt noen majestetiske trær. På nabobordet denne ene novemberkvelden jeg var her, satt en gjeng eldre, velkledde menn og feiret en 80-årsdag. Vi tyvlyttet på de levende talene deres mens vi diskuterte hvor gamle trærne kunne være (det viste seg at bursdagsbarnet var eldre enn dem alle). Vi forventet ikke svar, men av nysgjerrighet spurte vi den tyve år gamle servitøren og uten å blinke kunne han peke ut alderen på hvert eneste tre i hagen. “Dette som dere sitter under er det eldste, det er 70 år, det der borte er 60 og det er 65”. Og med det fikk vi bekreftet at her ser Janus både frem og tilbake.

Pianisten vil dø. Men treene vil fortsette å vokse.

Det ble et annerledes novemberbrev. Men slik var november. Veiskiltet jeg har foran meg nå er et boardingkort. Ikke helt hjem ennå, men et sted i mellom. Jeg skal tillate meg en helg med like sterke lengsler tilbake som frem. Og kanskje også legge grunnlaget for en ny nostalgi for fremtiden.

God helg og god første søndag i advent.

Vi høres fra Europa!