Livet på kanten
Stahl House og drømmen om LA
Det hviler et hus på kanten av denne byen. En by hvor alt liv leves på kanten. Det finnes ingen annen måte. Kanskje er det nettopp derfor dette huset er blitt så ikonisk. Ikke bare fordi det er et bilde på byen, men fordi det hvisker noe sant om den. Om hvordan den lever. Og hvordan den overlever.
Du har sett bildet selv om du ikke kjenner husets navn. To kvinner på kanten av verden i en miks av fortidsglamour og futurisme.
Da jeg besøkte huset i forfjor sommer (eller kanskje var det ikke sommer i det hele tatt, men solen skinte som den stort sett gjør), ble vi fortalt at det aldri kommer til å havne på det åpne markedet. Det hadde vært i familiens eie siden det ble ferdigstilt i 1959. Og det var stor stolthet knyttet til det. Et år senere ser det ut til at kapitalismen likevel har seiret. For huset ligger nå ute til salg for 25 millioner dollar.
Men historien har en ganske mye mer beskjeden begynnelse. Og det som i dag ofte blir sett på som Los Angeles’ mest sexy eiendom, var egentlig bygget som noe så usensuelt og pragmatisk som et praktisk og rimelig familiehus i etterkrigstiden. Et amerikansk Block Watne, om du vil.
Da paret Buck og Carlotta Stahl kjøpte tomten i 1954, var det ennå ingen som bygde oppover de i dag så ettertraktede fjellsidene i Hollywood. Huset ble tegnet av Pierre Koenig og ble etter ferdigstillelse innlemmet i Case Study House Program - et eksperimentelt arkitekturprogram i USA etter andre verdenskrig. Målet var å utvikle rimelige, moderne boliger for den nye middelklassen, gjerne gjennom bruk av industrielle materialer fra krigsindustrien.
Men den som virkelig udødeliggjorde huset var fotografen Julius Shulman. Huset ble verdenskjent gjennom fotografiet hans hvor to kvinner sitter i glasshuset over et glitrende Los Angeles om natten. Englenes by. To hvitkjolede kvinner innenfor glassveggene til huset som formelig svever over byen i mørket. Det opplyste rette gatenettverket som strekker seg endeløst under dem. Byen som ligger der tilgjengelig for dem. De selv utilgjengelige for de andre som lever i den.
Hva gjør det deg til, om du svever over englene? Er du Gud, eller er du djevelen? Husk at også Beelzebub var en engel en gang.
Her henger huset over byen slik en middelalderborg ville ha ruvet i Europa, bare at dette er bygget i stål og glass. Veldig sterkt. Veldig skjørt. Men den største forskjellen fra husene på høydene i de gamle slottslandene er at fra nedsiden ser ikke engang dette så nevneverdig uoverkommelig eller fryktinngytende ut. Og fra innsiden føler man seg ikke trygg. Bare se hvor langt du kan falle.
Jeg tror det var en annen ikonisk arkitekt (Frank Lloyd Wright) som engang sa: “Velt verden over på siden, og alt som er løst vil havne i Los Angeles”.
Alt er løst her, ingenting er fast. Ingenting varer evig. Bortsett fra sommeren, men også den bedrar. Man har ingen sesonger å navigere etter. Ingen rett linje å følge fra høst til sommer, vinter til vår. Eller hvordan det nå engang går. Den eneste linjen man har å forholde seg til er kanten. Kanten man alltid balanserer langs, som til en hver tid kan tippe deg over til den ene eller den andre siden. Alle venter på det endelige tippet. Og alle tror at det neste steget blir det avgjørende. Ja - og så San Andreas-forkastningen, da.
San Andreas, hvem er det? Byens skytsengel? Ikke akkurat.
Det er en sprekk som strekker seg gjennom nesten hele California. En geologisk manifestasjon av byens mentalitet. Av dens ustabilitet. Den som alle vet er dømt til en dag - statistisk sett ganske snart, nei, for Guds skyld, statistisk sett i går - å forårsake “the Big One”. Det store jordskjelvet som alle vet at kommer, og som alle vet at vil bli fatalt. Jordskjelvet som alle venter på. Overmoden som et råtnet eple i gresset fordi den ikke har hatt et betydelig brudd på over 300 år. Noe som er langt mer enn det historiske snittet på 180 år fra skjelv til skjelv.
Og likevel bor man her, lik sommerfugler som har spist av den falne frukten og, fulle som sjømenn, klamrer seg til husvegger. Og som uten motstand lar seg berøre, så vingene smelter som sukkerspinn mellom fingrene. Er det ikke fascinerende at også dyr drikker seg fulle?
Kanskje fordi de er så vant til å vente? Englene altså, ikke sommerfuglene. Det er ingen annen måte her. Den eneste måten å overleve på, er å leve på kanten. Så der balanserer man på knivseggen og tåler smerten som en annen liten havfrue.
For fra undersiden ser det ikke så uoppnåelig ut. Men fra innsiden av kanten er utsikten en konstant påminnelse om hva det koster å bli der.
