Gratulerer med kvinnedagen!

Virginia Woolf, et eget rom – og det som blir igjen av en kvinnes dag.

Jeg har en eminent venninne som hver kvinnedag leser A Room of One’s Own av Virginia Woolf. Essayet ble første gang utgitt i 1929, hvor hun som kjent skriver at “en kvinne må ha penger og et eget rom for å skrive fiksjon”.

De to siste ordene kan selvfølgelig kuttes, og man står igjen med et feministisk manifest. Eller de kan erstattes med uendelige kombinasjoner av verb og objekt: male bilder, oversette tanker, stille spørsmål, følge lengsler, leve liv.

Undervise studenter, bygge selskaper, operere pasienter, programmere maskiner, kuratere museer, lede revolusjoner, oppdage stjerner og kurere kreft.

Jeg vet ikke om jeg klarer å følge i fotsporene til min venninne, men jeg ble i det minste veldig Woolf-inspirert da jeg kom på hennes skjønne tradisjon. Jeg lurer på om jeg skrev om dem begge to på denne dagen i fjor også?

Siden da har to førsteutgaver av Virginia Woolf flyttet inn i bokhyllen min. Granite & Rainbow (en essaysamling) og A Writer’s Diary (hennes dagbokutdrag). Begge ble utgitt posthumt av hennes ektemann, Leonard Woolf.

Førstnevnte inneholder essayet “Women and Fiction”. Der stiller hun noen interessante spørsmål som jeg ikke vet om det ennå finnes gode svar på:

“Hvorfor, spør vi med én gang, ble det ikke skrevet kontinuerlig av kvinner før det attende århundre? Hvorfor begynte de da å skrive nesten like jevnlig som menn, og i løpet av denne skrivingen skapte, den ene etter den andre, noen av klassikerne i engelsk fiksjon?”

Disse kvinnene hun alluderer til er selvsagt blant annet Jane Austen og Brontë-søstrene. For min del skulle jeg elsket å høre Woolfs mening om hvordan Wuthering Heights har gjenoppstått nå. Ville hun sett det som en seier for kvinner og litteratur, eller som en skam for det kvinnelige kjønn? Jeg er usikker på om erotiske perversjoner pakket inn i klassikeralibi var det hun så for seg i forlengelsen av det egne rommet. Om ikke annet vitner det kanskje heller om for mye tid alene på rommet.

Men det er et annet avsnitt i det samme essayet som berører meg mer. For jo, skriver hun, nå begynner jo kvinner å utforske sitt eget kjønn i litteraturen. Og å skrive om kvinner som de aldri har blitt skrevet om før, fordi: “kvinner i litteraturen var skapt av menn”.

Kvinner lar seg ikke bare vanskeligere observere enn menn, skriver Woolf, men:

“deres liv blir også langt sjeldnere prøvd og gransket gjennom livets vanlige prosesser. Ofte blir ingenting håndgripelig igjen av en kvinnes dag. Maten som er blitt laget, er blitt spist; barna som er blitt stelt, har gått ut i verden. Hvor faller betoningen? Hva er det fremtredende punktet romanforfatteren kan gripe fatt i? Det er vanskelig å si. Hennes liv har en anonym karakter som er forvirrende og ytterst gåtefull.”

Den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang i 1911. Da var Woolf 29 år gammel, og det fikk meg til å lure på hva hennes tanker om dagen var. Jeg har ikke funnet at hun har skrevet noe konkret om den, selv om det jo er mer enn nok å hente i hennes øvrige tekster. Og det tenker jeg jo er den riktige måten å være kvinne - eller feminist - på. Å være, uten å proklamere hva man er. Å leve og produsere etter sine egne verdier, og la det tale for seg selv.

I Woolfs tilfelle ble det jo så absolutt noe håndgripelig igjen av hennes dag.

Da jeg lette rundt på nett og på papir etter en håndgripelig sammenheng mellom Woolf og kvinnedagen, fant jeg likevel en liten kuriositet.

Det aller siste dagbokutdraget i A Writer’s Diary er nemlig datert søndag 8. mars 1941.

Bare tyve dager før hun tok sitt eget liv.

Men uvitende om det, høres det ut som en helt alminnelig dag i en helt alminnelig kvinnes liv: Den første vårdagen. Betraktninger av sittende kvinner. En pen hatt. Beskjed til seg selv om at hun ikke har til hensikt å være introspektiv. Og så siterer hun den amerikansk-britiske forfatteren Henry James i et slags mål for seg selv:

“Observer uavbrutt. Observer alderens komme. Observer grådighet. Observer min egen mismodighet.”

Nei vet du hva, jeg synes faktisk at det var så fint at jeg tar meg friheten til å oversette de siste setningene også. Det bemerkelsesverdige ligger i det alminnelige:

“Jeg insisterer på å bruke denne tiden til best mulig nytte. Jeg vil gå ned med flagget til topps. Dette ser jeg grenser til introspeksjon; men faller ikke helt inn i det.

Anta at jeg kjøpte et årskort til museet; syklet inn hver dag og leste historie. Anta at jeg valgte én dominerende skikkelse i hver epoke og skrev rundt og omkring den. Beskjeftigelse er vesentlig.

Og nå oppdager jeg med en viss glede at klokken er syv; og jeg må lage middag. Hyse og pølse. Jeg tror det er sant at man får et visst grep om hyse og pølse ved å skrive dem ned.”

Hvor vakkert – og brutalt – er det ikke at noen av de siste setningene i hele Virginia Woolfs forfatterskap ender nettopp her: at klokken er syv og at hun må lage middag.

Men såvisst får man ikke et grep om hyse og pølse ved å skrive om dem.

Og maten som er blitt laget, er blitt spist.

Gratulerer med dagen til dere alle.